PSYKEDELISK MUSIKK

Psykedelisk musikk (også psykedelia) betyr bokstavelig bevissthetsutvidende (fra gresk psykhe-, «sinn» og delos, «klar, synlig» dekker en bred rekke av populærmusikk, stiler og sjangere innen pop, rock og eksperimentell musikk, som var påvirket av 1960-tallets motkulturelle hippiekultur. Det var en kultur som var åpen var sansestimulerende substanser, eller psykedeliske stoffer, som LSD, psilocybinsopper, meskalin og DMT, for å oppleve visuelle og auditive hallusinasjoner eller en endret bevissthetstilstand. Psykedelisk musikk kunne også ha som mål øke eller forsterke denne tilstanden sammen med de narkotiske stoffene, men kunne også være et kulturelt uttrykk som svarte til samtiden innen andre kunstneriske uttrykk, som billedkunst, tegneserier, litteratur, drama og lignende.

Psykedelisk musikk oppsto på midten av 1960-tallet blant visesangere, folkemusikere, og rockeband i særlig USA og Storbritannia, og fra dette ble skapt undersjangre som psykedelisk rock (også kalt acid rock, eller syrerock) og psykedelisk pop før det ebbet ut tidlig på 1970-tallet. Psykedelisk musikk utviklet seg først i hippiemiljøene i San Francisco der grupper som Jefferson Airplane, Grateful Dead og Quicksilver Messenger Service med utgangspunkt i blues og folkeviser eksperimenterte med lydbilder og strukturer under innflytelse av psykedeliske stoffer. I England utviklet genren seg da folkemusikere som Incredible String Band beveget seg fra de enkle poparrangementene mot noe mer komplekst, melodiøst og oppfinnsomt. Kjente pop- og rockband som The Beatles og The Rolling Stones brukte elementer av psykedelia i sin musikk. Stilen finnes mere reindyrket hos tidlig Pink Floyd, Hawkwind, og andre band som seinere beveget seg inn i spacerock-verdenen. Tallrike beslektede etterfølgere kom i de påfølgende tiårene, blant annet progressive rock, «krautrock», og heavy metal (tungmetall). Siden 1970-tallet har det også oppstått ulike fornyelser som blant annet psykedelisk funk, ny-psykedelia («syrepønk»), og ulike psykedeliske elektroniske sjangre som acid house og nu rave.

PROG ROCK

Progressiv rock (forkortet som progrock eller prog; tidvis omtalt som kunstrock eller symfonisk rock) er en bred undersjanger av rockemusikk som utviklet seg i Storbritannia og USA gjennom midten og slutten av 1960-tallet. I begynnelsen ble den kalt for «progressiv pop», og vokste ut av psykedelisk musikk som forlot standardiserte poptradisjoner til fordel for instrumentering og komposisjonsteknikker oftere assosiert med jazz, folkemusikk eller klassisk musikk. Andre elementer som bidro til dens betegnelse som «progressive» var sangtekster som var mer lyriske, teknologiutviklingen ble utnyttet til å skape nye lyder, musikken nærmet seg en tilstand av «kunst», og i innspillingsstudioet framfor konsertene ble fokuset for musikalsk aktivitet, noe som ofte innebar å skape en musikk til å lytte til framfor å danse til.

Progressiv rock er basert på en sammensmeltning av stiler, tilnærminger og sjangre, og involverte en kontinuerlig bevegelse mellom formalisme og eklektisisme. Grunnet dens historiske mottagelse, er dens omfang tidvis begrenset til en stereotyp av lange soloer, lange album, lyrikk preget av fantasylitteraturen, grandiose sceneframføringer med kostymer, og teknisk dyktighet. Mens sjangeren ofte er sitert for dens blanding av finkultur og lavkultur, var det få musikere som la inn direkte klassiske temaer i sine verker i noen større grad, og kun en håndfull grupper med hensikt etterlignet eller refererte til klassisk musikk.

Sjangeren sammenfalt med den økonomiske høykonjunkturen på midten av 1960-tallet som gjorde det mulig for plateselskapene allokere mer kreativ kontroll til deres musikere, foruten også den nye journalistiske skillet mellom popmusikk på den ene siden og rockmusikk på den andre siden, og som lånte generisk betydning til begge begreper.

Progressiv rock var svært populært på 1970-tallet, men minsket allerede på slutten av tiåret. Det har vært antatt at det var framveksten av punkrocken som var årsaken, men det var flere faktorer som bidro til nedgangen. Musikkskribenter betegnet ofte sjangeren og dets utøvere som «pretensiøse» og sounden som «pompøs» og «oppblåst», og tenderte til enten å være fiendtlig innstilt eller direkte overse sjangeren.Etter slutten av 1970-tallet fragmenterte progressiv rock i en rekke former; en del band oppnådde kommersiell suksess til innpå 1980-tallet, om enn endret framstillingen og utøvde mer kompakte sangstrukturer, og en del krysset over til symfonisk pop, arenarock, eller nyveiv.

De første gruppene som framviste progressive trekk er retrospektivt beskrevet som «urprogressive». I 1967 utgjorde betegnelsen «progressiv rock» et mangfold av løst assosierte stiler. Canterburymiljøet i England, som også betraktes som egen sjanger eller sound, på slutten av 1960-tallet, besto av en rekke progressive band som framhevet bruken av blåseinstrumenter, komplekse akkordskifter, og lang improvisasjoner. Rock in Opposition, et kollektiv av progressive engelske band på slutten av 1970-tallet, var mer avantgardistisk, og kombinert med Canterbury-stilen, utgjorde det hva som betegnes som avantgardistisk-progressiv rock, «avant-prog». På 1980-tallet fikk en ny undersjanger, ny-progressiv rock, en del kommersiell suksess, skjønt også denne ble anklaget for å være avledet og mangle nyskapning. Post-progressive band har vært påvirket av nyere utvikling i populærmusikken og av avantgardistisk musikk siden midten av 1970-tallet.