Ei av årets beste rockskiver har kommet

«Please, ikke la det gå nye åtte år til neste utgivelse» avsluttet undertegnede, i en nokså ekstatisk anmeldelse av bandets formidable debut og forgjenger, «The King and I».

Det var i juni 2013, og hele åtte år etter frontfigur Sandakers forrige fullengder, da under parasollen og trioen Camaros, et av 00-tallets mest hardtslående og, på en rett måte, farlige band fra kongeriket.

7 år, 11 måneder og 3 uker senere ligger oppfølgeren klar. Så kom ikke her med påstander om at vi ikke har makt, vi som skriver i mainstream media!

Forrige gang var det masse surr med testpressinger og diverse som gikk skeisen, og fuglene må vite hva som har gått gærent denne gangen, skiva har jo vært snakket om i snart to skuddår allerede, så la oss heller være glade for at den endelig foreligger. Det er jo rock vi snakker om her, ikke PR-strategier, SoMe-eksperter og trendanalytikere.

Bare å høre Sandaker synge igjen gir meg troen på, om ikke menneskeheten, det skulle tatt seg ut, men iallfall på at det å vente på noe godt virkelig har noe for seg. Gud, som jeg har savnet dette bandet.

Vokalen hans er av det klassiske rockformatet, der sangpedagoger og notestativ kjennes befriende langt unna, og der heller magneten i følelsesbarometeret løper løpsk.

På de harde rocklåtene gir den grovskårne stemmen dem ekstra kraft, som ei blanding av en ekstra gitar og en sax kjørt gjennom ti fuzzbokser, der alle trevler i kroppen later til å ligge bak hver gutturale setning som spyttes ut med mengder av fandenivoldskhet.


Han er likevel ingen one trick pony, den godeste Sandaker, for han er også et råskinn når det kommer til å skrive bloddryppende og hjerteskjærende vakre ballader. Han synger dem med så mange lag av ektefølt sjelevreng at det er en fryd å høre på, og jeg hadde gladelig tatt imot ei hel skive med utelukkende hans egne morderballader.

Denne gangen er det to av dem. «The Smell From Hell» er helt, helt nydelig, med tekststrofer i refrenget som er skamløst ravnestjelt fra Headgirls «Please Don’t Touch», som seg hør og bør. Den andre balladen avrunder hele skiva, og er kanskje hele platas sterkeste spor. «The Straggler» er så vakker, så storslått og episk at det halve kunne vært nok. Som om gammal Ricochets ble krysset med Charles Bradley og The Oblivians.

Oblivians og mesterhjernen Greg Cartwright er for øvrig eviggjeldende referanser når det kommer til Sandakers musikalske virke, og der særlig Oblivians og The Reigning Sound har vært rikelig porsjonert mellom riffene i låtene hans. Denne gangen er det hvileskjæret mellom de to nevnte Cartwright-bandene, Compulsive Gamblers, som pipler tydeligst til overflaten. Og det er en kompliment så god som noen.

Besetningen i bandet er litt endret siden forrige gang. Gitarist Carl Fredrik Sandaker har tatt en Ron Asheton, overlatt leadgitaren til en ny og ekstern James Williamson (Cato Haakenby) og tatt grepet om bassen. Haakenby har gitt flere av låtene effektiv riffkrydder, og de suverene licksene han gjør i for eksempel rumpesparkeren «Youngblood» er aldeles utsøkte.

Uten å dissekere skiva ned i hver enkelt låt, må jeg også nevne andresporet «Cookie Jar», som er et snertent hint til Radio Birdmans «Hand of Law», fra undergrunnsklassikeren «Radios Appear» (1977).

Og sånn kunne man skrevet seg inn i evigheten. La oss heller nøye oss med å ønske dette raffe og sjeldent begavede bandet velkommen tilbake igjen. Dette er rock’n’roll slik den var ment å være, der aggresjon, humor, masse lag av følelser formelig strutter, og der det farlige og utemmede heldigvis fortsatt ligger og lurer i sivet.

Nå er det bare 7 år, 11 måneder og 2 uker til neste gang. Det er bare å glede seg, så får vi håpe at det blir mulig å se dem live om noen år, en tilstand der dette bandet kommer enda mer til sin rett. Soleklar kandidat til topp 10 album for 2021, dette.

Egon Holstad

 Låtliste kommer.